Skip to content
Kunst og demens

Et rausere samfunn

Vi trenger et mer demensvennlig samfunn. Et samfunn hvor advokater, bussjåføren og lærere vet at det snart finnes rundt 80 000 personer med demens i Norge. Mange av dem føler seg utenfor, og opplever å miste tilhørigheten til samfunnet. De trenger å bli re-inkludert i fellesskapet vårt. I prosjektet Kunst og demens ønsker vi å ta et lite steg mot et mer demensvennlig samfunn.

Omvisningene hadde Edvard Munch som tema. Munch lagde jevnlig selvportretter. Dette bildet er fra 1909 og er ett av bildene i omvisningen.

Omvisningene hadde Edvard Munch som tema. Munch lagde jevnlig selvportretter. Dette bildet fra 1909 og er ett av bildene i omvisningen. Se flere av Munch-bildene i Rasmus Meyers samlinger her. 

I Demensplanen 2020  – et mer demensvennlig samfunn, som ble lansert av helse- og omsorgsminister Bent Høie under Demensdagene forrige uke (1. des. 2015),  forteller demensrammede og pårørende om behovet for tilrettelagte tilbud. Det betyr ikke å snu opp ned på hvordan vi gjør ting. Det handler først og fremst om vilje til å tenke på mennesker med demens som kunder, publikum og deltakere på lik linje med andre.

Som et prøveprosjekt har Verdighetsenteret i samarbeid med Høgskolen Betanien, Kompetansesenter for demens og Kunstmuseene i Bergen (KODE) tilbudt omvisninger i Rasmus Meyers samlinger for hjemmeboende med demens i tidlig fase. Omvisningene er tilrettelagte. Kunstformidler Siri Breistein tar spesielle hensyn til tidspunktet for omvisningene, løypen gjennom bygget og valg av bilder. Men utover det bruker hun den samme dialogbaserte tilnærmingen som hun ellers bruker i sine omvisninger. Tempoet er roligere, pausene litt lengre, men målet er det samme: Å legge til rette for en inkluderende samtale hvor alle kan delta med sine tanker og erfaringer. Intensjonen er å stimulere til en åpen dialog om kunstverkets innhold ved å bruke sansene og fantasien, og invitere assosiasjoner som kommer, inn i samtalen. Evnen til å fantasere og assosiere er fremdeles intakt hos de fleste med demenssykdom, derfor kan en slik tilnærming gjøre at minner og tidligere erfaringer kan vekkes til live og bli en del av en meningsfull dialog. I følge forsker Britt-Maj Wikström ved Karolinska Institutet, som i flere tiår har forsket på kunst og helse, frigjøres bildene på denne måten. Det blir opp til  betrakterne å gi bildet innhold. Det finnes ingen rette og gale svar i et slikt rom. Det gir større mulighet for deltagelse.

Kunst og demens er en intervensjonsstudie. Omvisningene følges av to forskere som også intervjuer alle deltakerne like etter at omvisningene er ferdige. Omviserens logg er også en del av datamaterialet. Det er gjort en del forskning på musikkens virkning og betydning for mennesker med demens, mindre er gjort på den visuelle kunsten. Men de få studiene som er publisert kan vise til interessante funn.

Edvard Munch sitt bilde Søndag i Åsgårdstrand er et av bildene som er blitt presentert for deltakerne på omvisningene på KODE i høst.

“Søndag i Åsgårdstrand”

Etter en av omvisningene på KODE om Edvard Munch takket en av deltakerne for omvisningen slik: “Alzheimeren var borte en stund. Jeg var liksom inni bildet. Jeg var der”. I intervjuet like etterpå forklarte hun: “Jeg blir hele tiden minnet på at jeg er syk. Når jeg skal på butikken, hente posten, fylle ut et skjema. Dette var et frirom”. Flere av deltakerne beskriver liknende opplevelser.

Det deltakerne beskriver kan tolkes som en flyttilstand som ofte kjennetegnes ved at personen er i balanse mellom krav fra omgivelsene og egen evne til å møte disse kravene. En god balanse mellom disse to gir oss gjerne en følelse av mestring, ubalanse kan føre til stress. I flytsonen kan vi ta frem det beste i oss. For at mennesker med demens skal føle seg som en del av fellesskapet vårt og oppleve mer mestring, trenger de blant annet å få anledning til å delta i det offentlig rom sammen med andre.

“Det beste vi kan gjøre for hverandre er å tilrettelegge for at hver enkelt av oss skal bli den beste utgaven av oss selv”, sa advokat Geir Lippestad under Demensdagene 2015. Da får vi det alle bedre selv. På veien mot å bli et mer demensvennlig samfunn kan vi kanskje få et rausere og mer vennlig samfunn for oss alle.


Om Kunst og demens-prosjektet

Kunst og demens er både en intervensjonsstudie og et praktisk tverrfaglig prosjekt som ønsker å utvide aktivitetstilbud til hjemmeboende med demens. Prosjektet ble startet våren 2015 som et samarbeid mellom Verdighetsenteret, Høgskolen Betanien, Bergen kunstmuseum og Kompetansesenteret for demens i Bergen kommune. Fra høsten 2015 ble også Kunstmuseene i Bergen (KODE) med i prosjektet.

Kunst og demens er inspirert av Museum of Modern Art sitt prosjekt Meet me at MoMa – Making Art Accessible for People with Dementia, og Møte med minner (Oslo museum, Teknisk museum, Geriatrisk ressurssenter i Oslo, Nasjonalmuseet m.fl.)

Prosjektgruppen består av:

Eli Lea, prosjektleder og medforsker i prosjektet, Verdighetsenteret

Oddgeir Synnes, hovedforsker i prosjektet, 1. amanuensis og forskningsleder ved Høyskolen Betanien

Siri Breistein, kunstformidler i Kunst og demens, redaktør og forfatter

Stein Husebø, lege og faglig leder, Verdighetsenteret

Sverre Chr. Wilhelmsen, brobygger ved Verdighetsenteret

Trond Eirik Bergflødt, spesialrådgiver, Kompetansesenteret for demens, Bergen kommune

Anita Krokeide, leder, Kompetansesenteret for demens, Bergen kommune

Helga Anspach, kunstformidler, KODE

Britt Åslaug Birkeland, kunstformidler, KODE


Relaterte saker