Vanskelig å sette grensene mellom aktiv behandling og lindrendre behandling, mener geriatrisk sykepleier Melissa Ann Barone og helsefagarbeider Jeanette Laugen.

26. oktober 2018 by Kristine Askvik

– Når en svak eldre pasient får sin fjerde eller femte infeksjon på kort tid, så er det ikke sikkert antibiotika er den riktige behandlingen. Da kan lindrende behandling være det som er riktig, sier geriatrisk sykepleier Melissa Ann Barone. Hun jobber ved Ask omsorgsenter i Askøy kommune utenfor Bergen.

Daglig blir ansatte i eldreomsorgen i hele Norge stilt overfor dilemmaet – livsforlengende behandling eller lindrende behandling, hvor går grensen?

Verdighetsenteret setter dette temaet på dagsordenen under paneldebatten «Står aktiv behandling i veien for en verdig død?» på Litteraturhuset i Bergen 21.november. Der skal Laugen og Barone skal delta i panelet. Hvis du har lyst til å delta på arrangementet, finner du mer info her. Du kan også følge debatten direkte på Verdighetsenteret sin Facebook-side.

Barone og Laugen forteller at pårørende ofte har sterke meninger om aktiv behandling av sine.

– Pasienten kan være klar for å dø, men pårørende lar ikke døden får komme. Mange pårørende er ikke klare for å slippe sin mor, far eller ektefelle. Det forstår jeg. Jeg prøver å tenke at det kunne vært min egen bestefar. Jeg forstår det er vanskelig. Men hvem skal vi behandle pasienten for – for de pårørende eller for pasienten selv, spør helsefagarbeider Jeanette Laugen. Hun jobber ved Betanien rehabilitering og sykehjem i Fyllingsdalen i Bergen.

Uenige om videre behandling
Hun opplever ofte å komme i konflikt med pårørende fordi sykehjemslege og pårørende er uenige om hvorvidt man skal avslutte aktiv behandling.

– Ut mot pårørende er det vår oppgave å forsvare valgene legen har gjort. Vårt mål er at pasienten ikke skal lide mer enn nødvendig, sier Laugen.

Når en pasient er innlagt på sykehjem, er det sykehjemslegen som bestemmer hva slags behandling og medisiner den enkelte pasient skal få. Legen er innom pasienten i noen minutter. Helsefagarbeidere og sykepleiere er de som er tettest på pasienten. Helsefagarbeideren og sykepleieren forteller om sine observasjoner til legen.

Rapporterer til lege
– Det er min oppgave som sykepleier å rapportere til lege hvordan tilstanden til pasienten er over tid. Det er for eksempel vanlig at pasienten over tid har reduksjon i både mat og drikkeinntak. I tillegg til at pasienten gjerne har et behov for å hvile oftere, sover gjerne tyngre og ikke ønsker å stå opp. Dette er vanlige tegn som kan ses hos pasientene hvor man kan tenke seg at de nærmer seg den pre – terminale fasen. I denne fasen er de ofte mer utsatt for infeksjoner på grunn av et immunsystem som blir mer svekket.

Barone understreker at det er viktig at helsepersonell som er tett på pasienten viderebringer sine observasjoner til legen som skal vurdere om det er aktuelt med antibiotika eller lindrende behandling bør iverksettes.

– Vi behandler gjerne infeksjon nummer en, to og tre. Men når infeksjon fire og fem oppstår, må vi ta en vurdering på om det er til det beste for pasienten å fortsette med nok en antibiotika-behandling, sier Barone.

Å tørre å reflektere
Hun mener sykepleiere må tørre å reflektere rundt om det er riktig med aktiv behandling, som for eksempel antibiotikabehandling.

– Vi må spørre oss selv og reflektere med legen om hva som er riktig behandling. Dette må også ses i sammenheng med livskvaliteten til pasienten. Er dette en pasient som fint kan komme over denne infeksjonen og oppleve mestring og glede i hverdagen, eller er det en pasient som allerede er sterkt svekket før infeksjonen? Og hvis vi forlenger livet med dager, uker eller måneder, hvor pasienten verken spiser eller drikker selv, men drikker kun det vi klarer å få i han og sover for det meste – er dette noe vi hadde ønsket for oss selv? Det hadde ikke jeg, sier Barone.

– Frata muligheten for verdig død
Hun mener dette er en problemstilling som det snakkes altfor lite om, både i helsevesenet og i samfunnet generelt.

– Det er et nasjonalt problem at vi overbehandler eldre. Ved å gjøre det risikerer vi å frata dem muligheten for en rolig og verdig død, sier Barone.

Hun viser til at stadig flere tilstander kan behandles og en erfart tendens om at pårørende stiller krav om at deres familiemedlemmer skal inn i aktiv behandling.

– Pårørende trenger opplæring i at døden ikke er fienden. I stedet for å velge den fjerde runden med antibiotika, så må vi få la kroppen til pasienten få hvile. Vi kan lindre smertene og legge til rette for at pasienten får en god avslutning på livet.