Pasient, pårørende og helsepersonell kan være uenige om hvor grensene går for forsvarlig helsehjelp, sier kommuneadvokat.

14. november 2018 by Kristine Askvik

– Dilemmaet er hva som er forsvarlig behandling når det er tale om livsforlengende behandling. Juridisk sett er det et spørsmål om hva som er forsvarlig helsehjelp, sier kommuneadvokat Dag-Heine Bjørndal i Fjell kommune.

Han er av deltakerne i debatten «Står aktiv behandling i veien for en verdig død?» i regi av Verdighetsenteret på Litteraturhuset i Bergen 21.november 2018. Debatten vil også bli streamet. Du kan følge den her.

Norske sykehjem har rundt 40.000 pasienter. Sykehjemslegene bestemmer hva slags behandling og hjelp disse pasientene skal få. Noen ganger er det uenighet mellom pasienter, pårørende og lege om hva som er riktig å gjøre.

Effekten av helsehjelp
– Grunnleggende i hva som er forsvarlig helsehjelp, er at behandlingen må ha en effekt som pasienten kan nyttiggjøre seg. Dilemmaet oppstår når pasienten klart ønsker behandling, samtidig som helsepersonellet ser at behandlingen ikke har effekt eller kun har marginal effekt. En kan da avslutte behandling mot pasientens vilje, men dette er jo ikke en lett avgjørelse, sier Bjørndal.

– Hvem er det som bestemmer om en pasient skal få videre aktiv behandling eller om behandling skal avsluttes?
– I utgangspunktet er det pasienten selv som bestemmer dette. Det følger av Lov om pasient- og brukerrettigheter paragraf 4-1. Dersom pasienten mangler samtykkekompetanse, så vil dette være en beslutning som tas av behandlingsansvarlig (legen). Avgjørende er om helsehjelpen (livsforlengende helsehjelp) er forsvarlig etter Lov om helsepersonell paragraf 4. Dersom hjelpen ikke er medisinsk forsvarlig, så kan behandleren beslutte å stanse livsforlengende behandling eller ikke tilby det. Helsehjelpen som tilbys må være nyttig og faglig forsvarlig. Legen har ikke plikt til å tilby unyttig eller uforsvarlig helsehjelp, og pasienten kan heller ikke kreve dette. Pårørende eller fullmektiger for ikke-samtykkekompetente pasienter har en rådgivende rolle, men beslutningen skal tas av behandleren (legen). Hvorvidt behandling skal avsluttes er til syvende og sist også et legeetisk spørsmål, sier Bjørndal.