Forskere har kartlagt korona på sykehjem. Nå kommer Irene Aasmul og forskerkollegene med seks anbefalinger for hva som bør forbedres.

22. april 2021 by Kristine Askvik

14.april la Koronakommisjonen frem sin rapport om Norges håndtering av pandemien. Flere underlagsrapporter er lagt til grunn for kommisjonens arbeid, og disse ble offentliggjort samme dag, deriblant “Erfaringer med COVID-19 i norske sykehjem”. Arbeidet med denne er ledet av Senter for omsorgsforskning vest. Fag- og forskningsutvikler Irene Aasmul ved Verdighetsenteret er en av forskerne bak denne rapporten. 

– Per nå har vi ikke oversikt over alle konsekvensene av koronapandemien, for eksempel hva mangel på sosial kontakt har betydd for de eldre. Men i rapporten er det kartlagt erfaringer sykehjemmene har hatt i denne perioden, sier Aasmul. 

Mistet konen tre ganger
Pandemien har endret arbeidshverdagen til ledere og ansatte, gitt en rekke utfordringer knyttet til smittevern og blant annet forhindret pårørende og beboere fra å møtes.

Aasmul trekker frem en pårørende, ektemannen til en sykehjemsbeboer, som er sitert i rapporten: 

Jeg har mistet henne (konen) tre ganger; først da hun ble syk og fikk diagnosen … så når sykdommen utviklet seg og du ser hvordan hun forfaller, og nå når korona-viruset forhindrer oss i å møtes. Hun er der, men vi vet ikke når vi får se henne igjen. Det er en sorg. Det er vondt å ikke kunne gi henne trøst og vise at vi er der …

Fem ulike sykehjem
Forskerne har gjennomført kvalitative case-studier ved fem sykehjem fordelt på de fem tidligere helseregionene i Nord-, Midt-, Vest-, Sør- og Øst-Norge. 

Foreløpige tall fra Folkehelseinstituttet viser at i underkant av 50 prosent av alle koronadødsfall skjedde i sykehjem. 

Tre prosent ble smittet
Tallene viser at tre prosent av pasientene ved sykehjem ble smittet, mens én prosent døde. 

Disse tallene blir vurdert som forholdsvis lave tall. 

–  Dette viser at sykehjemmene, til tross for store lokale forskjeller, som samlet sektor i stor grad har klart å forebygge koronasmitten og dermed covid-19 relaterte dødsfall. Det er etter vår vurdering sannsynlig at sykehjemmenes generelle medisinske kompetanse, og det faktum at de som hovedregel selv har behandlet sine pasienter med covid-19 sykdom uten å legge dem inn på sykehus, har vært en viktig årsak til at sykehusenes intensivkapasitet ikke ble overbelastet det første året av pandemien, slik vi har sett i en del andre land, står det i rapporten. 

I rapporten konkluderer forskerne med at “pandemien har hatt en høy kostnad for alle sykehjemmene, både for de som bor der og de som arbeider der. Pandemien har også gitt anledning til viktig erfaring og læring, både for sykehjemmene, kommunene og for nasjonale myndigheter”. 

Forskerne kommer med seks anbefalinger til sykehjem om hvordan man bør møte en eventuell ny pandemi: 

1: Flere av informantene i studien anbefaler at det utvikles en mer helhetlig forståelse av smittesituasjonen der drift og renhold får en tydeligere plass i smittevernsstrategier både på kommunalt nivå og enhetsnivå. 

2: Pleiepersonell som jobber ved flere pleie – og omsorgsinstitusjoner fremstår som en vesentlig utfordring. Tiltak for å sikre større og faste stillinger og arbeid kun på én institusjon bør iverksettes. 

3. Det har blitt uttrykt en sterk oppfordring til helseministeren fra flere ansatte som ble intervjuet om å anerkjenne at arbeidet de utfører ved sykehjemmet ikke er en dugnad, men deres faktiske og daglige profesjonelle arbeid. I tråd med dette fremhever de at det bør legges bedre til rette for opplæring og utdanning for å sikre faglært arbeidskraft og utdannede sykepleiere og spesialsykepleiere i faste, store stillinger samt bedre lønn i spesialiseringsløp og utsikter til høyere inntekt etter endt utdanning.

Flere gir også uttrykk for at sykehjemmene har vært underprioritert sett i forhold til spesialisthelsetjenesten i perioden før covid-19, og at denne underprioriteringen også kom til syne når smittevern- og prøvetakingsutstyr skulle fordeles tidlig i pandemien, samt når helsepersonell ønsket å teste seg. De gir videre uttrykk for at det bør satses mer ressurser på sykehjemmene enn tidligere, både økonomisk og personalmessig – sett i lys av hvor viktige og samtidig sårbare disse institusjonene har vist seg å være i en pandemisituasjon.

4. Pandemien har hatt en høy kostnad for alle sykehjem, både for de som bor der, de som arbeider der og for kommunene. For beboerne synes det å ha medført økt isolasjon og redusert grad av sosiale aktiviteter. Etiske dilemma knyttet til omsorg for beboerne, slik personale har opplevd det, inkluderer tvungen isolasjon uten formelt tvangsvedtak og tvungen testing, som er særlig problematisk overfor beboere med kognitiv svikt og redusert samtykkekompetanse. Rapporten kommer ikke med konkrete anbefalinger her, men Aasmul sier at systematisk etikkarbeid som en del av helsetjenesten på sykehjemmene må vektlegges, slik at en har mulighet til å møte de etiske utfordringene basert på gode faglige begrunnelser.

5. Pårørende i denne undersøkelsen uttrykte håp om at samfunnet og politikerne anerkjenner den store belastningen som sykehjemmene har opplevd under pandemien og at sykehjemmene og personalet vil måtte bruke tid til å komme seg til hektene igjen etter at pandemien er over, og at det er viktig at politikerne sørger for tilstrekkelige vide økonomiske rammer til å komme seg skikkelig på fote igjen.

6. Avslutningsvis anbefales det en større nasjonal kartlegging av hvordan sykehjem har erfart og håndtert pandemiutbruddet og pandemiforløpet. Selv om denne rapporten bygger på case fra ulike landsdeler og med ulik kommunestørrelse, smittetrykk og forekomst av smitte og dødsfall i sykehjemmene, gir den ikke svar på hvor utbredt fenomener som avdekkes er.

 

Rapporten: Erfaringer med COVID-19 i norske sykehjem.