Hvis du er besøksvenn for en eldre person, har du da rett på å få vite det hvis personen blir syk eller døende? Les hva juristen og etikeren sier. 

14. oktober 2021 by Kristine Askvik

Samarbeid med frivillige i eldreomsorgen, reiser ulike spørsmål om hvem som skal få ulik type informasjon. 

– Spørsmål om hvilken informasjon helsepersonell kan dele med frivillige er noe vi ofte møter i dialog med de som koordinerer frivillig innsats i kommunens helse- og omsorgstjeneste, sier Beate Magerholm, rådgiver for Frivillighet og kultur ved Verdighetsenteret. Hun forteller videre at ledere i frivillig sektor og frivillige på sin side kommer med eksempler på at det kan oppstå vanskelige situasjoner fordi de ikke har fått nok informasjon om personen de skal bistå

I webinaret om Etiske og juridiske perspektiver på samhandling med frivillige innen eldreomsorg ble tre ulike caser  løftet frem som illustrerer ulike dilemmaer som kan oppstå. En av casene i webinaret gikk ut på hvor mye frivillige kan få av informasjon om de gamles sykdom og død.

Ønsker du lære mer om etikk og jus knyttet til samhandling med frivillige?
Vi har ledige plasser på etterutdanningen Frivillighetskoordinering-eldreomsorg, både med oppstart i november 2021 og februar 2022. 

Dette er casen
Lene og Margaret har kjent hverandre i mange år. Lene startet å besøke Margaret da hun bodde hjemme, og fortsatte med det da hun flyttet til sykehjem.

En dag ser Lene dødsannonsen til Margaret i avisen. Hun blir sjokkert, og kontakter sykehjemmet for å høre hvorfor hun ikke har fått beskjed.

Det viser seg da at Margaret akutt ble syk. Sykepleier sier at de ikke kunne informere Lene om dette, siden hun ikke var i familie – grunnet taushetsplikten. 

Dette sier ekspertene om casen

Lillian Lillemoen, forsker ved Senter for medisinsk etikk:
– Dette spørsmålet handler om den gamles medbestemmelse, hva ønsker den gamle? Og dersom den gamle nå er for syk, hva ville den gamle ønsket dersom han/hun kunne uttrykt seg? Kanskje er det en frivillig som har en så sentral plass i den gamles liv at det er høyst naturlig at han/hun skal prioriteres, men hvem er det som kan avgjøre det?

Ellers tenker jeg at situasjonen er gjenkjennende for mange av oss som opplever å miste familiemedlemmer eller gode venner uten å få være tilstede å ta farvel. Spørsmålet blir hvem sine behov det skal tas mest hensyn til.

Det vil være en forskjell om den døende har familie eller ikke. Det viser seg jo at det i dag ikke en selvfølge at den døende har såkalt «fast vakt». En frivillig vil kunne erstatte en pårørende. Men forutsetningen er at beboer/den gamle ønsker det selv.

 Dag-Heine Bjørndal, kommuneadvokat Øygarden kommune:
– Det at man er død er ikke taushetsbelagt. De frivillige kan derfor få informasjon fra ansatte før dødsannonsen kommer i avisen, men det er viktig at dette avklares med pårørende først.

Akutt sykdom eller endring i helsesituasjon er helseinformasjon, og det kan ikke formidles til utenforstående. Da må det foreligge et samtykke på forhånd. Det er viktig at dette implementeres i rutiner rundt hvordan man ivaretar den frivillige.

 Har du noen tanker om dette, Lillian? Finnes det noen etablerte rutiner som også kan ivareta frivilliges behov for informasjon – og beboers eventuelle behov for å kunne ha den frivillige hos seg?

– I dag blir det etter hvert mer vanlig å samtale med personer med kort forventet levetid om deres ønsker ved livets slutt. Gjennom slike samtaler får man kjennskap til personens ønsker noe som gjør det mulig å tilrettelegge for at ønskene innfris. Forhåndssamtaler er samtaler mellom den gamle, den nærmeste pårørende og helsepersonell. Tema for samtalene er personens ønsker om informasjon (hvem som skal få informasjon/hvem som ikke skal få informasjon), ønsker om behandling/ikke behandling, og også spørsmål om hvem den gamle ønsker å ha hos seg når livet går mot slutten.

Resultat av forhåndssamtaler skal dokumenteres, og skal være lett tilgjengelig. Hensikten med slike samtaler er at personen skal kunne komme med sine ønsker for hva som skal skje når de ikke lenger er i stand til å gi sine samtykker.

– Må det en særegen avtale rundt dette, Dag-Heine? Eller vil informasjonen som kommer frem i en forhåndssamtale være juridisk dekkende?

– Man trenger ikke noen egen avtale på dette. Det holder at helsepersonell noterer at pasient eller pårørende har samtykket på forhånd. Når dette noteres i journal er det godt nok juridisk.

– Er det noe mer vi bør tenke på – hva med ivaretakelse av den frivillige?

– Igjen vil jeg si at etisk refleksjon er et godt hjelpemiddel for den frivillige, enten han/hun er tilstede hos den døende eller ikke,  Etisk refleksjon vil da kunne fungere som en gjennomtenking av det å ta farvel med en person man har fulgt over tid. 

Oppsummering av case

  1. Dødsfall er ikke taushetsbelagt informasjon, men det er viktig at det avklares med pårørende før informasjon om dødsfall gis til den frivillige. Akutt sykdom og endring i sykdomstilstand er taushetsbelagt, og det må foreligge et samtykke for at dette skal kunne deles.
  2. Det er viktig at det finnes rutiner for å få et samtykke til hvilken informasjon som kan deles, og hvem som kan være tilstede når livet går mot slutten. 
  3. Gjennom forhåndssamtaler kan det avklares hvem den gamle ønsker å se hos seg når livet går mot slutten, og hvilken informasjon kan gis til den frivillige.
  4. Det er viktig å sikre en god oppfølging av den frivillige, og et tilbud om etisk refleksjon for den frivillige vil kunne være av verdi.
  5. Samtykke og forhåndsavklaring rundt samtykke er også aktuelt i andre situasjoner hvor frivillige har behov for taushetsbelagt informasjon.

 

Les mer om anbefalinger vedrørende forhåndssamtale, og hvordan forhåndssamtaler kan gjennomføres. Se: Veileder-forhåndssamtaler

Faghefte. Samhandling med frivillige – etikk og juss