Hva er verdighet for deg?

Svarene ble skrevet på hjerteformede lapper og festet rundt utstillingen vår. Utsagnene var mange og ulike, men de hadde noe til felles: De handlet om å bli sett, hørt og respektert. Blant svarene var: 

«Respekt» «Bli tatt på alvor» «Å bli sett og hørt» «Å bli behandlet som en hel person» «Å få være meg selv» «Tålmodighet» «Kjærlighet» «Selvbestem melse» «Å bli lyttet til» «Omsorg» «Tid». 

Disse svarene minner oss om at verdighet ikke er et fjernt ideal – men en konkret og relasjonell erfaring. Samtidig er verdighet et begrep som er vanskelig å definere entydig. Som professor i omsorgsvitenskap Oscar Tranvåg og kolleger (2013) påpeker, har begrepet blitt kritisert for å være vagt og vanskelig å operasjonalisere i praksis. Verdighet lar seg ikke lett plassere under et mikroskop eller fastslå én gang for alle – det betyr ulike ting for ulike mennesker (Chochinov, 2002, sitert i Tranvåg, 2013). 

Denne eksistensielle og filosofiske kompleksiteten krever en utforskende og åpen tilnærming, snarere enn en forhåndsbestemt definisjon. Det gjør det også nødvendig med etisk bevissthet i møte med hver enkelt pasient.

Et iboende menneskeverd 

Verdighet forstås i lys av menneskets iboende verdi – en verdi man har bare i kraft av å være et menneske (FN, 1948). Dette er et grunnprinsipp i menneskerettighetstenkning og profesjonsetikk. Immanuel Kant (1785/2000) beskrev verdighet som noe som ikke kan måles i penger eller vurderes ut fra nytte. Et menneske har verdighet fordi det er et mål i seg selv – ikke et middel som skal brukes for andres behov eller for å gjøre systemet mer effektivt. 

Forfatteren Max Frisch har sagt: «Verdighet betyr frihet til å velge.» Men hva skjer når evnen til å velge, uttrykke seg eller gjøre rede for egne ønsker svekkes – slik vi ofte ser hos mennesker med demens? 

Når verdigheten trues 

Eldre med demens er spesielt sårbare for å få sin verdighet krenket – både direkte og indirekte. Tap av språk, initiativ og kognitiv kontroll kan føre til at andre begynner å bestemme over hodet på dem. De kan bli omtalt i tredjeperson, få hjelp uten å bli spurt, eller få begrenset tilgang til uteområder eller besøk på grunn av praktiske hensyn. Dette kan skje med de beste intensjoner, men resultatet kan likevel være krenkende. Det er en risiko at personer med demens møtes som diagnoser fremfor mennesker, og vi står i fare for å gjøre dem usynlige. Vi risikerer å glemme hvem de har vært – og fortsatt er – med sine livshistorier, relasjoner og drømmer. Da mister vi mer enn bare faglig retning, vi mister det menneskelige blikket. Verdigheten trues også når helsepersonell mister blikket for det enkelte mennesket i møte med rutiner og effektivitet. Det kan handle om små, men avgjørende ting: Å bruke navnet til pasienten, møte blikket, forklare hva man gjør – selv når man ikke vet om det forstås.

Kjærlighet som del av verdigheten

 Blant utsagnene på hjerte-lappene på konferansen var det flere som fremhevet «kjærlighet» som en del av verdighet. Dette er et ord som sjelden nevnes i retningslinjer eller prosedyrer, men som rommer noe dypt menneskelig. Filosofen og sykepleieteoretikeren Kari Martinsen (2005) har påpekt at når alt skal standardiseres og måles, risikerer vi å miste det spontane, sanselige og kjærlige møtet mellom mennesker. I omsorgens relasjoner er det nettopp slike møter som bærer verdighet. Når kjærligheten får rom – i form av varme blikk, holdt hånd eller ekte interesse – skjer det noe mer enn god pleie. Da blir relasjonen bærende, også der ordene svikter. 

Verdighetsenterets grunnlegger Stein Husebø, som har viet sitt virke til verdighet i eldreomsorgen, sier det enkelt og sterkt om hva som er en verdig alderdom: 

«I møte med sårbare gamle og pasienter med demens har jeg ofte tenkt at det viktigste er kjærlighet. Alle trenger å bli sett, respektert og elsket» (Husebø, 2021). 

Som kommentar til dette sitatet har han også lagt til noe like viktig: 

«Alle trenger noen å elske. Dette minner oss om at kjærlighet ikke bare er en sentimental størrelse, men en etisk fordring. Den krever nærvær, tålmodighet og vilje til å møte den andre som et unikt menneske – også når kognisjon og språk svekkes. Kjærlighet kan ikke vedtas, men den kan leves frem i handlinger som løfter verdigheten til den andre.»

Å ivareta verdighet i praksis 

Verdighet er ikke en gitt størrelse – den forvaltes i relasjonen mellom pasient og hjelper. For eldre mennesker med demens er dette særlig tydelig: De er ofte avhengige av at andre tolker, representerer og beskytter deres interesser. Derfor må helsepersonell være både faglig og etisk bevisste. Det innebærer: 

•  Å gi pasienten muligheter til deltakelse, også når evnen til verbal kommunikasjon er svekket.
• Å forstå betydningen av livshistorie, vaner og preferanser – og bruke denne kunnskapen i pleien.
• Å tilrettelegge for uavhengighet og sosial kontakt, så langt det lar seg gjøre.
• Å stille seg spørsmålet: «Hva betyr dette mennesket for seg selv – og hvordan kan jeg støtte opp om det?» 

Slike refleksjoner er ikke luksus, men en del av det kliniske ansvaret.

Verdighet som faglig forankring 

Det finnes en tendens i eldreomsorgen til å tenke «oppgave først, menneske etterpå». Dette speiles i tidspress og ressursmangel, men også i språk og holdninger. Hvis vi lar dette bli dominerende, risikerer vi å overse de eksistensielle behovene som eldre har – behov for mening, tilhørighet, trygghet og anerkjennelse. Når vi i stedet løfter verdighet som et faglig og etisk grunnlag, endres både prioriteringer og praksis. Vi ser personen – ikke bare pasienten. 

For pårørende kan dette gjøre en stor forskjell. Å vite at mor, far eller ektefelle blir møtt med respekt og varme, skaper tillit. Det gir trygghet å vite at personalet ikke bare «gjør jobben», men også bærer et menneskesyn i det de gjør.

Et spørsmål vi aldri bør slutte å stille 

Spørsmålet «Hva er verdighet for deg?» bør ikke være forbeholdt konferanser eller kampanjer. Det bør være en faglig og etisk påminnelse i hverdagen. For noen betyr det å få tid til å spise i ro. For andre å kunne gå ut i frisk luft. For de fleste betyr det å bli møtt som et menneske – ikke et prosjekt. Vi valgte å stille dette spørsmålet på konferansen fordi vi tror det kan forsterke vår etiske bevissthet og styrke refleksjonen i profesjonsrollen. I en travel helsehverdag trenger vi påminnelser om det grunnleggende. Å spørre andre – og seg selv – om hva verdighet betyr, er en måte å hente fram det som virkelig betyr noe i møtet mellom mennesker.

Refleksjonsspørsmål for å styrke verdighetsbevissthet i praksis 

Hva betyr verdighet for deg – i møte med pasientene du følger opp i hverdagen? Her er noen spørsmål som kan brukes i fellesskap for å utforske hvordan verdighet faktisk ivaretas – eller trues – i deres praksis: 

• Når kjente jeg sist at jeg virkelig møtte et menneske med verdighet – og hva var det jeg gjorde da?
• Har jeg noen gang kjent på at tidspress eller rutiner hindrer meg i å ivareta pasientens verdighet? Hva gjorde jeg – eller hva kunne jeg gjort annerledes?
• Hvilke små handlinger kan jeg bevisst gjøre i morgen for at en pasient skal føle seg sett og respektert?
• Hvordan snakker vi om pasientene når de ikke hører oss – og hva sier det om vår kultur?
• Hva gjør vi når vi ser kollegaer handle på en måte som truer verdighet – og hvordan kan vi støtte hverandre i å minne om det som er viktig?

Slike spørsmål har ikke ett riktig svar – men de åpner for samtaler og refleksjoner som kan forandre både holdninger og handlinger. Verdighetsarbeid begynner ikke med store planer – men med små, bevisste valg vi tar – hver dag. Her bærer hver enkelt av oss et ansvar, for som Løgstrup (1956) sier det: 

«Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender.»