Vær stolt som profesjonell sykepleier
– Verdigheten har vi alle fått i fødselsgave. Vi må vise respekt, gi omsorg og oppmerksomhet samtidig som vi utfører prosedyrer. Det er en viktig del av sykepleien, sier Herdis Alvsvåg.
Hun utfordrer oss til å reflektere: Hvordan ønsker vi selv å bli møtt og behandlet som syke eller gamle?
Professor emeritus Herdis Alvsvåg fra Bømlo er tross pensjonsalder fortsatt en travel dame, som stadig er innom sin gamle arbeidsplass VID vitenskapelige Høgskole i Bergen. Hun er sykepleier, og cand.polit. i sosiologi, og som forsker er hun opptatt av sykepleie, pedagogikk og filosofi.
Herdis har skrevet en rekke bøker om sykepleie, et tema hun virkelig brenner for.
– Vi må løfte opp faget vårt. Erfarne og nyutdanna sykepleiere bør reflektere mer sammen og skape en faglig profesjonell omsorgskultur. Her snakker vi ikke om den sentimentale omsorgen, men en faglig profesjonell sykepleie som utøves på en omsorgsfull måte, presiserer hun.
Betydningen av omsorg
Herdig har mange tanker om betydningen av omsorg.
– At pasienter opplever seg sett, og at den som hjelper er interessert i deres liv og historie, betyr enormt. Vi må ikke miste denne omsorgen i all travelheten. Tar vi omsorgen ut av sykepleien, så blir kun det tekniske igjen. Da mister vi en viktig dimensjon. Vi har for eksempel mange måter å sette en sprøyte på, men hvis dette bare blir en teknikk prosedyre så merker pasientene det, sier Herdis bestemt.
Dette er noe hun også vil at sykepleiestudentene skal få med seg.
– Studentene må forstå betydningen av omsorg. Hvordan tar en vare på pasienten og lytter til den og de pårørende forteller? Hvordan finne ut hva de trenger akkurat der og da? Slik at de kjenner seg ivaretatt, spør hun.
Selv valgte Herdis å bli lærer for sykepleiestudentene.
– Jeg synes alltid det har vært givende å få jobbe med motiverte sykepleiestudenter. I dette faget blir en aldri utlært, fordi helse, sykdom og sykepleie er i stadig utvikling.
– Samtidig må jeg minne om at grunnutdanningen på tre år, samsvarer ikke med det du møter i klinikken, fordi den er spesialisert. Men du har grunnlaget og får erfaringslæringen, og kan deretter bygge på med videreutdanning eller masterutdanning, sier professoren.
Hun påpeker betydningen av å ta vare på de nye sykepleierne.
– Første året er utrolig viktig. De må verdsettes og få god oppfølging, slik at de blir trygge, inspirerte og ikke minst; værende.
I sin bok "På sporet av et dannet helsevesen", spør Herdis om dannelsen er blitt borte, og skriver om pårørende og pasienters møte med helsevesenet:
"Dannelse kan vanskelig defineres, men vi kan kjenne igjen dannelse når vi møter den, og vi kan si noe om hva det ikke er, når vi møter det motsatte".
Vi kommer inn på verdighetsbegrepet.
Hvordan behandle eldre mennesker med verdighet?
– Verdigheten har vi alle fått i fødselsgave. Ett er sikkert; det er uverdig å bli behandla som et objekt. Bare det å vise litt engasjement og interesse for den eldre på sykehjemmet, spørre om livshistorien og hva som er viktig for dem kan gjøre hele forskjellen. Vi må vise respekt, gi omsorg og oppmerksomhet samtidig som vi utfører prosedyrer. Dette er også en viktig del av sykepleien. Kanskje må vi alle spørre oss hvordan vi selv ønsker å bli møtt og behandlet som syke eller gamle, undrer Herdis.
– Kjærlighet, verdighet og omsorg, er alle grunnleggende begreper som vi får god innføring i og ser betydningen av, både i sykepleieutdanningen og senere i yrkeslivet.
Hva når pasienten har opptil flere diagnoser, situasjonen er kompleks og sammensatt?
– Da kommer vårt faglige skjønn og vurdering med i bildet, og vi må handle på best mulig måte ut ifra situasjonen, sier hun.
– Sykepleien har alltid vært basert på kunnskap. Men kunnskap er mye mer enn forskningskunnskap. Hun viser til boken "Profesjonsetikk i sjukepleie", der hun skriver at faget skal følge med på forskningen:
Til etikken og profesjonaliteten i faget høyrer det å lytte til andre sine kunnskapar og erfaringar, men også halde seg fagleg oppdatert. Ei anna etisk utfordring handlar om innhenting, vurdering og bruk av ny forsking som gjeld sjukdommen ein pasient i avdelinga har. Den aktuelle pasient- og pårørandesituasjonen er gjerne meir samansett enn dei situasjonane forskinga er basert på. Ei tredje utfordring er i kva grad forskinga kan vera rettleiande der pasienten har et langt meir komplekst sjukdomsbilde enn det studien gjeld for. I mange studiar har ein kontroll over alle variablar. Det har ein ikkje i klinikken. Pasienten har ikkje berre ein sjukdom, men kanskje også fire andre. Og kva når forskinga gjeld menn og pasienten er ei kvinne? Slik kan ein fortsetje(...)
– Det gjelder å kjenne kunnskapen og bruke den med godt skjønn. Sånn vil det alltid være når en skal omsette forskingsresultat til klinisk praksis, sier Herdis.
Den praktiske kunnskapen kviler på ein kritisk refleksjon som held saman fagkunnskap, forsking og etikk.
(s. 126 med referanse til Rolf m.fl. 1993).
Alle situasjoner er forskjellige. Hver eneste pasient er unik. Vi må være kreative for å løse utfordringene. Aristoteles skrev også om dette – at kreativitet hører sammen med klokskapen: når en vei er stengt for den kloke – så åpner det seg en annen vei. Ingen klokskap uten erfaring og oppfinnsomhet.
«De som springer får ikke utføre faget sitt»
Hun ser helt klart et dilemma med for lite helsepersonell i dagens eldreomsorg.
– For å komme inn med forebyggende tiltak trenger vi et faglig blikk og tid, da kan vi spare pasienten og samfunnet for videre problemer og større konsekvenser, mener Herdis.
Forskeren gjentar flere ganger at en ikke kun må fokusere på oppgavene. Hun viser til hjemmetjenestene der en må ha tid til å se hvordan pasienten har det, fysisk, psykisk, åndelig og sosialt.
– Utgangspunktet her er ikke oppgaven, men situasjonen. Det handler om å flytte blikket. At en skal hjelpe pasienter med noen oppgaver – men samtidig har blikket for hele situasjonen.
Her kommer et faglig trent blikk og det kliniske skjønn inn i bildet. En må stille spørsmål, undersøke og se helheten. Altså lese hele bildet, hva trengs her?
Herdis påpeker at der sykepleiere får jobbe mest selvstendig – er nettopp på sykehjem og i hjemmetjenesten.
– Mange får ofte mer faglig ansvar og må gjøre selvstendige vurderinger i hjemmetjenesten. På sykehus er det flere å lene seg på. Derfor er det viktig at de står trygt i sykepleiefunksjonen, at en klarer å løfte blikket og se pasienten. Stille seg spørsmål som: har klærne blitt for store eller hvorfor går vekten ned?
– En må klare å sette ting i sammenheng med et godt klinisk skjønn, understreker hun.
Tillit og kjærlighet
– Tillit, åpenhet og kjærlighet er gitt oss ved livet. Hvordan kan vi romme disse så de får livsgrunnlag mellom oss, spør Herdis.
Hun mener bestemt at alle omsorgsyrker må vise kjærlighet. Legene utfører dette gjennom sin profesjon, slik som hjelpepleiere og sykepleiere også gjør det.
– Vi må alle vise omsorg for hverandre. Også i arbeidslivet! Slik som en kollega fortalte fra en travel arbeidsdag, da hun var ganske fersk som sykepleier og en hjelpepleier sa til henne: Kom her og sitt ned, mat må vi ha!
– Her ble omsorg og kjærlighet vist helt konkret. Dette er ikke sentimentale ord.
Omsorg handler også om å stille krav. Dersom ikke pasienten står opp etter en operasjon – så kan det bli komplikasjoner. Da forklarer vi hvorfor dette er viktig. Når pasienten forstår er det alltid lettere å samarbeide, forklarer Herdis.
– Stå opp for faget ditt, for det er du som har innsikten og kunnskapen. Stå trygt i dette, oppfordrer Herdis Alvsvåg til alle sykepleiere.